• Reidar A.

Grensemarsjen - en skietnografisk ferd i grenselandet mot øst.

Oppdatert: 29. jun.

I 2016 gjennomførte jeg en skitur langs den norske grensa mot Russland sammen med Iselin og Haakon. Den gangen var det fokus på historien til folket lang grensa, og samarbeidet mellom Norge og Russland i nord -en grense uten konflikt på 1000 år og den eldste grensa i Russland fra 1826. Vi besøkte etter at turen var avsluttet byene Nickel og Sapoljarny som ligger bare et steinkast fra grensepasseringen ved Storskog utenfor Kirkenes. Lite visste vi den gang at det kanskje var siste gangen på en stund at dette skulle være mulig. Artikkelen har tidligere vært publisert på nettstedene fvn.no og uit.no.


 

Studentene Iselin Breivold fra Lillesand, Haakon Zeiner Hansen fra Tønsberg og Reidar Arnesen fra Tromsø studerer friluftsliv ved UiT Norges arktiske universitet. I april 2016 utfordret de seg selv i faget ferdselsetnografi, som undervises av den kjente friluftslivsmannen Stein P. Aasheim. Aasheim har blant annet skrevet boka «Finnmarksvidda - En skietnografisk ferd gjennom Sameland». Studentene til Aasheim gikk fra Treriksrøysa sør i Pasvikdalen til Grense Jakobselv ved kysten. En tur de brukte 9 dager på. Her er de tre studentenes personlige opplevelser fra turen.

Ferden startet ved Treriksrøysa, punktet hvor Norge, Finland og Russland møtes. Der fikk vi med oss noen oppmuntrende ord fra den ene grensesoldaten: Lykke til og god tur! Og husk: Det er bare 196 km igjen…

Norges minste politistasjon Selv om våren har meldt sin ankomst, er det greit skiføre der vi går nordover på skogsbilveien. Etter noen mil kommer vi forbi Nyrud politistasjon. Det gamle gårdstunet fra 1919 minner ikke mye om en politistasjon, men har vært det siden 1955. Grenselinja ligger 150 meter fra døra. Stasjonen er bemannet i sommerhalvåret og her har to betjenter ansvaret for opplæring av forsvarets personell, kontroller ved grensen og etterforskning ved grensekrenkelser.

Oppfatningen vår av Nyrud, som en feriekoloni der politimenn i slutten av sin karriere kommer for å trappe ned, fikk en brå slutt. Håkon Postholm, 25 år og den yngste på Nyrud noensinne smiler når vi kommer gående. Vi får en omvisning på tunet. Omvisningen blir av den korte typen, og også litt som en oppdagelsesferd. Det er Håkons andre dag på Nyrud.

MINSTE POLITISTASJON: Håkon Postholm og Arild Lyssand jobber på Norges minste stasjon. Her passer de på Schengengrensen.

Vi blir bedt inn i huset. På kjøkkenet står rester av hjemmelaget pizza, og i stua treffer vi den andre betjenten, Arild Lyssand. De unner seg en alkoholfri øl hver, og det minner mer om et hjem enn en politistasjon. De forteller litt om sin rolle på Nyrud, og legger vekt på at yttergrensen til Schengen og turisters usikre fremferd ved grensen er deres viktigste oppgaver.

Bamsefar Dag to er det lett å merke at vi gikk over 3 mil dagen før. Sola varmer og i dag er det mer enn skiene som må smøres. Vi har ikke gått lange stykket før vi ser noen karakteristiske spor. Sporene er noen timer gamle. Bamsen tok seg nok en tidlig morgentur.


Pasvikdalen er det mest bjørnerike området i Norge og det er klart at bjørnen begynner å komme ut av hiet nå. Vi kjenner litt på følelsen av å være på tur i et område med et så stort rovdyr, men vet samtidig at Pasvikbjørnen er veldig sky. Den har nok kontroll på oss, men vi ser den ikke.

BJØRNESPOR. Det ble tidlig klart at vi var i bjørnens rike, og at de første var våknet opp fra dvalen.

Ved Kjerringneset sklir vi ut på Vaggatemvann. Allerede i motsatt ende av vannet merker vi vårens tidlige ankomst. Et stort stykke av elva har gått opp og vi må finne ei alternativ rute. Valget blir å gå langs veien et stykke. Veien er bar og det blir 6 km slalåm mellom brøytestikkene for å holde pulken mest mulig på snø.


Pasvikveien er ikke særlig trafikkert, men de bilene som passerer oss, sakker farten litt og kikker på dette merkelige opptoget. På norsk side durer en bil her og der, men på russisk side er det tilsynelatende urørt natur, ispedd noen spredte vakttårn. Er det virkelig bare noen meter til den russiske grensa? Følelsen av storpolitikk er ikke til stede.

Gammelstua To km nord for Skogfoss står ei lita, gammel stue nede ved elvebredden. Passende nok kalles den for Gammelstua, og det er ikke unaturlig når man tar den i nærmere øyesyn. - Her inne ble jeg født i 1935, forteller Odd Emanuelsen - Vi var 11 søsken, men jeg er usikker på om alle noen gang var hjemme på samme tid…

Det er uvant å tenke på hvordan det må ha vært å bo i Gammelstua. Med sine originale 20 kvadratmeter, er det en god del mindre enn en typisk norsk bolig bygget for fire. Det var en annen tid, ikke minst med tanke på at da Odd ble født var området på andre siden av elva finsk.

GODE MINNER: Odd Emanuelsen i Gammelstua der han vokste opp den gang det var Finland på den andre siden av elva.

- Finsk var det første språket jeg lærte, og jeg ble vant til en annen type ferdsel på elva. Selv etter all denne tiden er det rart at grensa deler elva.

Grensen går fremdeles på samme sted, men frem til 1946 hadde altså Finland en passasje til Barentshavet. Området Petsamo, øst for Pasvikelva og Jakobselv, ble overtatt av Sovjetunionen etter 2. verdenskrig.

Først på skolen lærte Odd norsk. De fire første årene gikk han på skole på Skogfoss og etter det var det tre år på internatskole litt lenger nord i dalen. - Det var fine år på internatet på Strand, og de syv årene er den skolegangen jeg har. Han forteller videre at gammelstua ble bygd i 1922 og at familien bodde der frem til 1954. Vi lurer på om ikke tyskerne brente stua under tilbaketrekkingen i 1944, men Gammelstua fikk stå i fred. - Det var ofte vi hadde besøk av tyske soldater, sier Odd.

Tyskerne hadde forlegning på Skogfoss under krigen. Flere ganger satt unge soldater i Gammelstua og gråt sine modige tårer etter å ha fått ordre om å dra til Litzafronten. Det er også et par ting i stua som minner om krigen. To av sengene er fra tyskernes leir på Skogfoss og den siste senga har et litt spesielt madrasstrekk. - Det er sydd av gamle melsekker som tilhørte tyskerne, dere kan se hakekorset og ørnen, forteller Odd og løfter på dyna.

Med en ny nabo i øst etter krigen ble livet ved elva litt annerledes. Nå var det ikke lenger fri ferdsel på elva, de måtte hele tida passe på at de var på riktig side av grensa. I resten av verden var det sterke spenninger mellom øst og vest og i Pasvik måtte innbyggerne leve tett på jernteppet.

- Men jeg har aldri vært redd for russerne, sier Odd før han går opp til huset sitt igjen. Han lar oss låne Gammelstua den natta.

GRENSEELV: Pause ved Pasvikelva, som har begynt å gå opp.

Nordmo Gård Inne på bredden er det en kar som vinker. Vi går han i møte. Vi hilser og forteller om hva vi driver med. Tilfeldighetene vil ha det til at Thormod Hoel selv har vært grensejeger. Faktisk var han en av dem som var stasjonert ved grensa i 1968, da Sovjet kjørte en rekke militærkjøretøy helt opp til grensen, samtidig som det var en NATO-øvelse i Troms fylke.

Besteforeldrene kom til Nordmo gård, rundt 1900. De hadde med seg barn da de kom, og etter en strabasiøs tid, var det egentlig bestemt at de skulle flytte. Med en fryktelig kald vinter, og nytt barn på vei ble det derimot ikke noen flytting. Familien slo seg til ro langs elva.

Nå driver Thormod et behandlingstilbud for demente på den gamle gården. Nede ved elva ligger naust med alle fasiliteter. Han finner frem en perm med gamle bilder. De viser elva før den ble demt opp. Han kommer inn på en historie der russiske grensevakter hadde kommet over på norsk side og tatt han med ut i båt. I dag er dette utenkelig. I dag møter Thormod kun på norske grensevakter.

NORDMO GÅRD: Thormod Hoel driver i dag et behandlingstilbud for demente.

Det kan være en skrøne, men Thormod sier humoristisk at han kan være innehaver av en norgesrekord. 6-7 politianmeldelser for grenseoverskridelser på en dag. Det later til at ingen fikk konsekvenser. -Grunnen til det, sier han, er at grensevaktene i dag ikke er godt nok kjent med området. Og at jeg ikke var på russisk side! Dagens grensejegere er ikke fra området og byttes dessverre ut for ofte.

Klosteret i Boris Gleb En helt spesiell historie om samarbeid mellom Norge og Russland finner vi like sør for Kirkenes. Området omtales som ”sukkerbiten” av de norske grensevaktene. At grensa her gjør en sving inn i landet på vestsida av elva gir oss en liten forsmak på hva vi har i vente etter Storskog. Vi klatrer en del høydemeter opp på Elvenesfjellet og får god utsikt både mot Kirkenes i nord, nå nedlagte Syd-Varanger gruve i vest og området øst for Storskog, som er der turen skal gå videre. Etappen på elva er ferdig og vi kan konstatere at vi var raskere enn vårløsningen denne gangen.

I ”sukkerbiten” ligger klosteret Boris Gleb, oppkalt etter de to yngste sønnene til Vladimir den store, han som i sin tid kristnet Russland. Allerede sent på 900-tallet søkte Vladimir et samarbeid med Norge. Han trengte da hjelp til å flykte fra broren og oppsøkte Håkon Sigurdsson for beskyttelse.

Samarbeidet mellom Norge og Russland skulle ikke ende der, selv om klosteret og demningen vi ser i det vi beveger oss ned mot Elvenes, i dag er definert som militært område. På grunn av den historiske betydningen av klosteret ble Norge og Russland enige om å gjøre en byttehandel. Russerne overtok 3,6 km2 av Norge, mot at den norske grensen ble flyttet fra Varangerfjorden, østover til Grense Jakobselv.

Midt på 1960-tallet var område også åpent for handel, litt som svenskehandelen i dag. Det varte derimot ikke lenge før det ble problematisk. Nordmennene kjøpte for mye sprit og sigaretter, og russerne forsøkte å verve informanter. Nå til dags må man være spesielt invitert for å kunne komme inn til Boris Gleb. Vi må derfor nøye oss med å gå rundt området.

Storskog og Korpfjellet Etter ei natt under åpen himmel, våkner vi til nok en fin dag. Det er ikke lange biten å gå før vi ser Storskog. Dette er det eneste stedet hvor man lovlig kan krysse den norsk-russiske grensa og stedet hvor mange syriske flyktninger kom syklende til Norge i høst og vinter. Denne torsdagsmorgenen er det stille ved Storskog og vi trenger ikke vente lenge før en ung soldat kommer for å eskortere oss de få meterne på tvers av det lukka området.

Fra Storskog skal vi gå østover til Korpfjellet og derfra nordover mot Grense Jakobselv. Nå har vi tilbakelagt så mange kilometer at vi begynner å føle at målet er innen rekkevidde. Det skal likevel vise seg at vi skal møte på et par utfordringer.





Reidar er den første som blir dårlig. Magen vil ikke samarbeide og middagen fra kvelden før har kommet opp igjen i løpet av natta. Det er lite krefter igjen og vi legger derfor inn noen timer hvile litt etter Storskog, i håp om at litt mer søvn skal hjelpe på formen. Været er heldigvis fint, og vi andre kan ordne med vannkoking og andre småting mens Reidar slapper av. Et par timer søvn får han før vi er nødt til å komme oss litt videre. Formen er ikke særlig bra, men maten kommer i hvert fall ikke opp igjen. Pulkene vi drar på er relativt tunge, og for å hjelpe Reidar litt tar Haakon en del av Reidar sitt utstyr over i sin pulk. Vi kommer oss sakte men sikkert fremover. Terrenget er kupert og skiene må av i de bratteste bakkene.

Neste morgen er formen heldigvis bedre, og vi satser på å komme oss til Korpfjellet grensestasjon. Dagen starter med klatring opp til det som grensevaktene omtaler som høyde 246. Der oppe har vi god utsikt og kommer også tett på grensestolpene. Plutselig hører vi helikopterdur. Opp fra østsiden av høyden kommer to militærhelikoptre lavt over bakken, helt inntil grenselinja. Det er forsvarskomiteen som er på besøk for å se hvordan grensevaktene arbeider og komitémedlemmene får seg nå en tur langs deler av grensa.

Den siste mila mot Korpfjellet går over et viddeliknende område. Vi er heldige med været på denne etappen og, og selv om vi begynner å bli slitne etter en lang dag, blir det en fin marsj til Korpfjellet i solnedgang.

Siste dagen på tur? Været er bra, føret er fint og vi er rimelig sikre på at i dag, i dag kommer vi oss helt ut til Barentshavet. Med tre mil igjen i snilt terreng skulle ikke det være noe problem. Reidar er frisk igjen og starter ut som førstemann i sporet. Hele veien har vi fulgt turtipset om å gå i 50 minutter og så ta 10 minutter pause. I den første pausen merker Haakon at ikke alt er som det skal være. Frokosten kommer opp i porsjoner de neste par kilometerne, men viljen til å fullføre turen er sterk og vi jobber oss videre kilometer for kilometer. Mye av utstyret til Haakon blir fordelt i pulkene til Reidar og Iselin. Haakon går foran og bestemmer tempo. Vi går tett på Jakobselva, elva som markerer den norsk-russiske grensa. Våren er kommet til denne delen av grensa også, og det er mye dyreliv langs elvebredden. Vi ser ikke så mye til dyrene, men vi ser sporene. Både rype, hare og rev boltrer seg her i yttergrensen av Schengen. En ensom rev tusler over scootersporet foran oss. Den er målrettet og trenger ikke tenke på grenseregler eller visum der den krysser elveisen og forsvinner i krattet på russisk side.


Etter en mer krevende dag enn vi hadde sett for oss, nærmer vi oss siste grensestasjonen på turen. Målet var tre mil og Barentshavet, men med tanke på at Haakon har gått på tom mage hele dagen må vi være fornøyd med to mil og militærstasjonen. På stasjonen får vi lov til å komme inn og vi blir der noen timer slik at Haakon får slappet av litt. Godt utpå kvelden går vi enda noen kilometer mot havet før vi setter opp teltet. Vi er fast bestemt på å nå målet vårt!

Bomber eller bibel Den siste dagen er det fem kilometer igjen. Det er deilig å være helt sikker på at vi kommer til å klare målet vi satte oss. Dalen vi går i åpner seg opp ettersom vi kommer nærmere havet. Det flater ut og noen eldre hus, som nå fungerer som hytter, klamrer seg fast til marken. Enkelte er festet til bakken med wirer.

Omtrent en kilometer i fra havet passerer vi et flott kapell. Kong Oscar IIs kapell ligger på et høydedrag, langs en knaus, og er bygget i gråstein. På en måte gjør ikke kapellet mye ut av seg i terrenget, på en annen side markerer kapellet norsk tilstedeværelse i Jakobselv. Det var også målet med kapellet, da det ble bygget i 1869.

KAPELL: Kong Oscar IIs kapell er vakker der den ligger på et høydedrag.

Konfrontasjoner mellom lokalbefolkning og russiske fiskere gjorde at en ønsket å gi et signal til russerne. Historien vil ha det til at Amtmannen i Finnmark ønsket at et skip med kanon skulle ligge utenfor kysten. En kapteinløytnant, Heyerdahl, ble sendt på befaring. Han stilte seg ikke bak ideen om et skip, men foreslo i stedet byggingen av et kapell. For lokalsamfunnet viste dette seg å være tilstrekkelig. Kapellet bygget i evangelisk-luthersk stil endte uoverensstemmelsene med russerne, og gjorde at området ble ansett som norsk. Fremdeles brukes kapellet ved høytider og spesielle anledninger.

Forfriskende avslutning Det er tradisjon at soldater og befal bader hver lørdag, det har blitt gjort siden 1947, fortalte befalet oss på grensestasjonen kvelden før. Vi kommer ned til havet på søndag formiddag og får hele stranda for oss selv. Å bade i Barentshavet er en kald fornøyelse, men også en konkret bekreftelse på at målet vårt er nådd. Etter 9 dager på tur har kroppen godt av en dukkert. Med 5 grader i vannet blir det ikke mange svømmetak. Flaks for oss at turens eneste regnbyge skyller av saltvannet idet vi kommer opp av havet igjen, og setter et endelig punktum for turen.

FRAMME VED HAVET: Den etterlengtede dukkerten i Barentshavet – selve beviset på at målet er nådd. Temperatur: Cirka fem grader.

200 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle