top of page
  • Forfatterens bildeIselin B.

Friluftsliv og mestring i folkehøgskolen.

Artikkelen er tidligere publisert i bladet Folkehøgskole for spalten Pedagogisk hverdag og har spennende innblikk i hverdagen på en folkehøgskole. Her handler mye om det å tørre å feile, drite seg ut, ta ansvar, vise seg fram og lærerens rolle oppi det hele.


Artikkelen ble først publisert i 2020.



Friluftsliv i Finnmark byr på enormt mange gode muligheter for god folkehøgskole. Det skal orienteres, det skal fyres bål, det skal gås på tur, og det skal soves ute. Dette er ting vi skal gjøre sammen i gruppe, ofte over flere dager. Elevene får testa og utfordra seg selv og hverandre, og målet er jo, litt fint sagt, at de skal tre i karakter og bli en bedre versjon av seg selv. Jeg har ikke nok plass her til å skrive om alt jeg gjør og tankene bak det, men jeg syns det er veldig spennende og lærerikt å få være så tett på ungdommene og se og bidra til deres utvikling, å gi dem en liten dytt i riktig retning.

Nå er jo ikke jeg en lærer med lang erfaring, men det er en ting som har slått meg etter tre år i Pasvik. Det jeg har lyst til å reflektere litt rundt er hvordan friluftsliv og folkehøgskole kan bidra til at elevene, særlig jentene, opplever mestring, føler seg bra nok, og innser at de kanskje er tøffere enn de trodde de var.

Som vi alle vet, opplever veldig mange av dagens unge (både jenter og gutter) krysspress og at det skal være gode resultater på alle arenaer. Akkurat der har folkehøgskolen en helt fantastisk mulighet til å gi dem et avbrekk fra det racet mange står midt oppi. Det er ikke karakterer, det er mye mer praktisk opplegg og rom for prøving og feiling. Og akkurat feiling er mange redd for, spesielt jentene, har jeg opplevd de siste tre årene.


Jentene På starten av skoleåret pleier jeg å ha en prat med hver enkelt elev. Høre litt om forventninger, bekymringer, hva de ønsker å ha gjort eller fått til når året er over, og også et spørsmål om hvorfor det er viktig at nettopp de er med i klassen og hva de bidrar med i gruppa. Dette siste spørsmålet er ikke noe de skal svare på med en gang, men det er noe vi prater om utover i året, både på elevsamtaler og når vi planlegger turer og skal lage teltlag. Tanken bak det er at de skal se at det er viktig at de kommer på undervisninga og er med på turer, det er viktig for gruppa at «jeg» er til stede.

Det som ofte kommer på disse samtalene, er jentene som tenker at de antakelig ikke er gode nok til å gå på ski, de har ikke fyrt eller fått til å fyre et bål før, så de gruer seg litt tilfelle de ikke får til det på solonatta (som er i november), de er ikke så flinke med kart og kompass, så de tror ikke de kan gå foran på tur og lede gruppa, osv. Jeg syns det er litt fascinerende, men på en trist måte, at så mange kjenner på de følelsene, og at det er dette som kommer opp i den første samtalen; at de er usikre på om de er flinke nok til å klare året på friluftsliv.


Min spennende oppgave blir jo å sakte men sikkert få de til å forstå at det er veldig lov å feile litt, prøve uten å få til helt, og så prøve igjen, uten at det egentlig gjør så veldig mye. Jeg er glad i å snakke om Pippi: «Det har jeg ikke gjort før, så det får jeg sikkert til». De mestrer mye mer enn de tror og de er mye tøffere enn de tror. Heldigvis ser de fleste det selv også utover i året!


Personal weather forecast Trygghet i gruppa er veldig viktig, det å vite at man ikke blir baksnakka eller ledd av bak ryggen om man bommer litt. Vi lager klasseregler og har disse med oss som en rød tråd videre gjennom skoleåret. Det blir mange gode samtaler og refleksjoner på tur, og særlig rundt bålet, på hva som får gruppa til å fungere godt sammen og hvilke egenskaper vi som gruppe har. Det er gøy å høre elevene prate om disse temaene, for de har mange gode tanker og mange modne refleksjoner om nettopp dette.

Allerede på den første turen presenterer jeg elevene for «personal weather forecast». Det går ut på at vi samler oss i en sirkel når vi er ferdig pakka og klare til å gå videre på morgenen. Hver og en får lov til å presentere sin personlige værmelding; hvordan har jeg sovet, er det noe jeg gleder eller gruer meg til i dag, har jeg vondt noen steder, osv. Jeg føler at dette er med på å gjøre gruppa mer sammensveisa. Det er rom for å senke guarden litt, det er lov å si at man er litt sliten eller gruer seg til å ha orienteringsansvar. Det blir ingen tisking og hvisking av det, tvert imot, elevene er ordentlig flinke til å backe hverandre opp og se hverandre i løpet av dagen da. Om kvelden har vi ofte en oppsummering av dagen, og da også er de flinke til å skryte av hverandre og påpeke hva både enkeltelever og gruppa har gjort som har gjort det til en bra turdag for dem. «Det er fint å være på tur med dere» går ofte igjen.

Jeg tenker at både guttene og jentene har godt av det her, å kjenne på samholdet og aksepten man får selv om man viser en litt mer sårbar side av seg selv. Men særlig jentene kommer i ettertid, gjerne på tomannshånd, og sier ting som: «Vet du, jeg grudde meg egentlig til den turen, men den ble ikke så tung som jeg trodde, og jeg er stolt over at jeg fikk det til», eller: «Det ble en mye finere tur enn jeg trodde det skulle bli». Etter at runden med værmeldinger er ferdig, pleier vi å ha litt morratrim for å få kroppen i gang før vi saler på. Her er det hermegås og etter tur gjør alle en øvelse som de andre kopierer. Det hjelper jo også litt på guarden og skuldrene når de ser læreren vrikke på rumpa eller gjøre mislykka burpees, og at det er lov å le av det etterpå. Stemninga i gruppa blir fin av litt trim, og kroppen er litt mer klar for å starte dagens marsj.


Bålet Bål er viktig i Pasvik. Vi fyrer bål så ofte vi kan, helst på hver tur. Det er litt interessant å se hvem som tar bålansvar, for det er omtrent alltid noen av gutta. Jentene er litt mer i utkanten, hjelper til å sanke ved. Jeg pleier å styre ansvaret for å bygge bålet og fyre, ofte til et par av de jentene som er mest usikre og som sier at «Jeg kan jo ikke dette». Da setter vi oss ned sammen i ro og mak mens resten av gjengen er og sanker mer ved. Vi bygger bålet sammen og snakker om hvorfor vi gjør sånn og sånn, hvor man skal tenne på og hva man må gjøre når neveren har tatt fyr.

Og bålet tar jo fyr, og det er high five og yess, det var bra (eller «oi, jeg fikk det til»). Neste gang hjelper jeg litt mindre til, og på solonatta i november er det ofte de mest usikre jentene som har de beste og mest forseggjorte bålene. Det er mange store smil morgenen etter, og selvtilliten har fått seg en god boost. Bålet på solonatta kommer også gjerne opp i samtaler i ettertid; «Tenk at jeg fikk fyr på bålet helt alene, det hadde jeg ikke trodd!»

Funker det? Jeg skal avslutte med to små historier som viser hvorfor jeg tenker friluftsliv er viktig for alles utvikling av selvtillit og som viser at naturen er bra for å tilpasse utfordringene og gi mestringsopplevelser.

Den første er fra i våres, da skolene var koronastengt. Elevene skulle dra på nærtur og dokumentere hva de gjorde. På Messenger tikka det inn et bilde av et bål og fin utsikt. Denne eleven hadde tatt med mamma’n sin på tur, og måtte bare vise at hun hadde fyrt opp bålet helt på egen hånd. Det var mye gode følelser i den meldinga.

Det andre er fra en avsluttende elevsamtale rett før skoleslutt, også det i våres. Eleven jeg snakka med kunne fortelle at hun egentlig hadde grua seg før hver tur og vært sikker på at det kom til å bli for tøft for henne. Nå under korona, med god tid til refleksjon, hadde hun skjønt at hun var mye tøffere enn hun trodde og at hun kunne få til det hun ville når hun bare bestemte seg for det. Familien hadde også merka det på henne. Folkehøgskole hadde gjort henne tøffere, og nå var hun klar for utfordringer videre med studier og jobb.


Ps: (Det er enda mange ting jeg kunne tenkt meg å si noe om. Både teltlag, teltliv, dårlig feste på skia, tung sekk og plumping i myr gir rom for god folkehøgskole og karakterbygging, og ikke minst gir det mange gode historier som vi kan le av når turen er ferdig og vi ser at alt gikk bra tross alt. Jeg gleder meg til nye turer, nye opplevelser, og mer prøving og feiling og læring med en ny gjeng!)

Comments


bottom of page