Den siste uka har jeg kjørt de fleste retninger i Troms- og Finnmark, som frivillig fotograf for hundeløpet Finnmarksløpet, og den lengste distansen på 1200 kilometer. Underveis i dette lange løpet må kjørerne innom sjekkpunkter for hvile og stell. Flere av disse sjekkpunktene er gamle fjellstuer som opp gjennom årene er brukt av slitne reisende før veiene ble bygd ut i nord. Et av sjekkpunktene hundekjørerne må innom, og attpåtil to ganger, er Levajok fjellstue. Denne fjellstua ligger omtrent midt i den lange Tanadalen, og har en lang historie både som fjellstue og som sjekkpunkt for Finnmarksløpet siden 1981.
En formiddag mens jeg forbereder meg på å ta bilder ved elva blir jeg invitert inn på hytte ved utløpet til Levajokha - og hvem andre enn Hanne Margrethe "Molle" Krogh setter seg sammen med meg på trammen ved utløpet av elva Levajokha - hun som drev stedet sammen med Ivar i 42 år. Dette er bare litt av en svært innholdsrik historie fra et sted de fleste kjører forbi .
- Har du glemt å lukke porten, hører jeg i det jeg er på vei for å ta bilder av Thomas Wærner og hans spann i det de passerer under ei bru ved Levajhoka. Det er May som er passe irritert på naboen, samtidig som hun prøver å stoppe bikkja i å komme seg inn på E6 som går like bak hytta. Ei hytte som opprinnelig var bygd som et midlertidig oppholdssted for fjelltjenesten, men senere solgt til May og hennes mann Tor-Arne.
Jeg snur for å avverge ulykken May hadde sett for seg, og går mot den åpne porten i gjerdet som leder mot hyttetunet. Bikkja er enkel å få tak i, og med en typisk nordnorsk manøver har May invitert meg inn på trammen for en kopp kaffe. -Takker og bukker tenker jeg - utsikten fra trammen ved hytta og til traseen hvor hundene kommer er rett og slett upåklagelig.
Det dras fram en stol, og en boks pepperkakehjerter kommer raskt fram sammen med en kopp kaffe. May mener det tar 18 minutter å kjøre hund fra sjekkpunktet til passering ved hytta. Kaffen inntas med et blikk på GPS sporingen av sledene, og et blikk på elva siden sporingen i dette området er noe usikker på grunn av terrenget.
Det tar 12 minutter. -Må være det skarpe føret i år - sier May. Det er nokså mildt for årstida, og sporet som er kjørt opp er mye hardere enn det bruker å være. En hundekjører jeg snakket med senere mente at minus 10 grader og 5 cm nysnø på toppen av de nåværende løypene hadde vært perfekt. Da hadde det vært lettere å bremse og mindre slitasje på hundene - usedvanlig mange hunder ble tatt i år, av veterinærene som kontrollerer dyrevelferden ved sjekkpunktene gjennom hele løpet.
Thomas passerer oss i godt driv på elveisen. En lunk til en halvdrukket kopp kaffe blir servert, og tilbudet om flere pepperkakehjerter blir hyggelig avvist av fotografen som fikk i seg frokosten litt sent. Mens vi venter på at neste hundespann skal komme forbi går praten lett, og naboen er noenlunde tilgitt for å ha satt porten åpen og nesten forårsaket en katastrofe for ikke så lenge siden. May mener hun ikke har "revet kjeft" på han, -kun referert til fakta i forsøket på å hindre at noe liknende skjer igjen, som hun sier det.
-Har dere husket å lukke porten? - sier May i det naboene fra over veien kommer innom på besøk. Han her klarte det ikke, som et siste stikk til stakkaren som nok har skjønt alvoret nå. Stoler hentes fram, og det tar ikke lang tid før jeg er introdusert til en av de virkelige legendene i området, nemlig "Molle". Rundt kaffen og pepperkakene får jeg høre bruddstykker fra historier om området , Finnmarksløpet og om Levajok fjellstue.
Levajok fjellstue og Finnmarksløpet
Levajok fjellstue ble bygget i 1922, og har i så måte 100 års jubileum nå i år. Som en av over 40 fjellstuer i Finnmark tidlig på 1900-tallet har de en lang og felles historie som en av Statens fjellstuer helt tilbake til kong Øystein Magnusson på 1100-tallet - hvor de første ble nevn i Gulatingsloven. Som et av få bygg i Finnmark som ikke ble brent under 2. verdenskrig stod gammelstua fram til den brant ned i 2007, og en ny fjellstue ble reist i 2009.
Fjellstua på Levajok har huset flere tusen mennesker siden den ble bygd, og spesielt godt husker Molle det første Finnmarksløpet tilbake til 1981. -Vi fikk en telefon om at det var noen hundekjører som skulle komme innom, men ikke så mye mer - sier Molle. -Plutselig våkner vi av at det var romstering nede i stua like under der vi sov, så jeg tok på meg litt klær og gikk ned for å se hva som foregikk. I underetasjen er det nå et ukjent antall menn med skjegg som har funnet seg til rette både i stoler, på sofaen, foran peisen og ikke minst på kjøkkenet. -Hadde mattilsynet eksistert den gangen hadde jeg sittet inne enda - ler Molle mens hun tenker tilbake på synet som møtte henne.
- Kjørerne tinte hundemat på gassen, og delte reinhoder på kjøkkenbenken. Du må huske at den gangen var hundekjørerne gjerne menn som kom ut av skogen en gang i året for å delta i løpet, de manglet nok litt manerer - sier Molle. Allerede året etterpå var ting mye mer på stell, det var bedre planer og informasjon, og det var slutt på å dele reinhoder på kjøkkenet. Finnmarksløpet har over flere år vært en fin ekstrainntekt for fjellstua noen dager hvert år.
Molle og Ivar
"Molle", eller Hanne Margrethe Krogh som hun egentlig heter, er som en institusjon å regne i Tanadalen - noe hun fikk et synlig bevis på i 2017 ved å motta kongens fortjenestemedalje for sin innsats for barn og unge på ridesenteret ved Levajok fjellstue. Hun har også mottatt Finnmark fylkes kulturpris for «for sitt utrettelige arbeid med hest og ridning» i 2005. Det var også med hester og ridning at historien til Molle startet ved fjellstua i 1972.
Hanne Margrethe var innom som sommervikar hos Ivar, han som hadde kjøpt fjellstua av statens i 1951. Da Ivar ville ha henne tilbake til fjellstua var et av kravene at han skaffet hester. Ivar kontaktet Kløvkompaniet på Skjold og slik gikk det til at det ble ridesenter i Tanadalen helt fram til i våre dager. Selve historien om Ivar er verdt et eget avsnitt, for her er en mann som har hatt et innholdsrikt liv som gullgraver, laksefisker krigshelt og politisjef i India. Det er ikke uten grunn at han gikk under tilnavnet "Tanadalens Ernest Hemingway".
Ivar kom til Varanger bataljon fra Harstad som nybakt sersjant i 1936. Han tjenestegjorde i 1939 som fenrik og troppsjef i et av kompaniene i Varangerbataljonen. Etter at Sovjet angrep Finland mot slutten av november 1939, ble endel av bataljonen flyttet til Sør-Varanger. Hans kompani fikk marsjordre til Svanvik i Pasvikdalen. Her ble de vitne til kamphandlinger mellom finske og sovjetiske styrker i Salmijärvitraktene.
Han reiste så til Finland og ble innrullert i en svensk frivillig avdeling som nestkommanderende i tropp. Han kjempet på Salla-fronten og var i harde kamper med sovjetiske styrker. Han var med på mange patruljeoppdrag bak fiendens linjer og utmerket seg som en dyktig offiser. Feltmarskalk Mannerheim takket personlig fenrik Ivar Hauge for hans innsats da han ble dekorert med Den finske frihetsmedaljen.
I midten av mars, etter krigstjenesten i Finland dro han tilbake til Varanger bataljon. Tok motorsykkel fra Varangerbataljon og kjørte til Helsingfors hvor han møtte kronprinsesse Märtha. Returnerte til Finnmark etter ordre fra forsvarsattaché major Wilhelm von Tangen Hansteen. Han ble da arrestert og bestakk en tysk flyger slik at han kom seg til Oslo. Leverte tysk angrepsplan mot Sverige til den svenske ambassaden. Kontaktet Max Manus som han ble kjent med under vinterkrigen.
Han reiste først til Stockholm deretter til Moskva og med den den transsibirske jernbanen til Vladivostok. Måtte reise tilbake til Ukraina og Odessa, til Grekenland over til Istanbul, videre til Iran og Irak, deretter måtte han reise tilbake til Istanbul før han kom
til Port Said og Kuwait. Han kom til India og ble politisjef i Bombay. Deretter til Mombasa, Durban, Trinidad og Canada. I Halifax ble han med en konvoi til England. Reisen tok et år.
Etter å ha truet med å gå igjen som skrømt, og samtidig tilbudt daværende biskop Ola Steinholdt jobb som altmuligmann ved fjellstua, fikk Ivar viljen sin noen år før han gikk bort.
- Vi skal alle krepere før eller siden, og jeg ønsker å gjøre litt stas ut av det. For meg finnes det ikke finere plass enn Levajok, og når jeg engang skal dø, vet jeg at jeg får Tana-elven på den ene siden, og fjellet Rastegaissa på den andre. Bedre kan jeg ikke få det, sier Hauge i et intervju med reporter Ole Magnus Rapp i 2001. Ivar døde i 2006, 89 år gammel, og er en av kun to personer som er gravlagt ved Levajok fjellkirke i Tanadalen.
- Nå skal vi gå oss en tur sier May til Tor-Arne, som lirker fram bikkja som har gått seg fast med båndet i en snøhaug. "Molle" har allerede gått tilbake til hytta over veien. Hun skulle ta i mot en nevø som har landet med helikopter på jordet like ved parkeringsplassen. Nevøen er helikopterpilot og skulle stikke innom på en kopp kaffe i en pause under det som er en pågående og konfliktfylt reintelling i området. Ikke en kjedelig øyeblikk i Tanadalen tenker jeg - og har allerede lovet å komme tilbake ved en senere anledning.
Jeg setter pris på tilbakemeldinger. Om det er noe du mener jeg bør skrive om eller du har kommentarer til innlegget kan du legge igjen en kommentar under, eller ta kontakt med meg på reidar@naturguiden.no.
Skriftlige kilder:
Ole Magnus Rapp (6. august 2001). «- Her blir min siste hvileplass». Aftenposten. Retriver 25.03.2022.